Med sitt direktesendte Hurtigrute-maraton går NRK i sporene til eksperimentelle filmskapere som ønsket å stille spørsmål ved hva sannhet på film er. Dokumentargenrene Direct Cinema og Cinema Vérité (virkelighetsfilm) har kretset rundt disse spørsmålene i mange tiår. Mest kjent er kanskje Andy Warhols filmer Sleep og Empire fra henholdsvis 1963 og 1964.
I Sleep filmet han en mann som sov i fem timer og tyve minutter. Etter sigende skal to av de ni som møtte opp til premieren ha forlatt lokalet i løpet av den første timen. Året etter fulgte Warhol opp med den enda mer ekstreme Empire, hvor han i rundt seks og en halv time filmet Empire State Building i New york. Warhol bestemte at filmen skulle projiseres med 16 bilder pr sekund, så visningen av filmen varer i rundt åtte timer.
Formmessig har NRK har lagt seg på et litt mer folkelig nivå enn Warhol, og kommer neppe heller til å bli skutt og nesten drept på gaten slik han ble. NRK opererer med mange kameraer, de er både utenfor båten og inne, de snakker med folk, fletter inn arkivklipp, legger på musikk med lokal forankring, viser oss passasjerenes eksalterte mannekeng-visning av norske strikkeplagg, zoomer inn på folkelivet rundt båten, har lange bilder av den røde nattehimmelen, flettet inn i folk som veiver med flagg i båtene sine og sjøfugler som flyr stille forbi.
Men det filmen, for å kalle den det, mangler i strenghet og formeksperiment tar den i rikt mon igjen i lengde. Jeg har sett lange filmer før, men Hurtigruten minutt for minutt tar kaken. Fem og et halvt døgn med direktesendt båtreise, stille, uppsiktsvekkende, kjedelig, folkelig, vakkert. Fra en relativt beskjeden start i Bergen, utviklet turen seg mer og mer i retning av en signingsferd. Mennesker langs ruten ville være med, de ville vises, vi fins her, vi bor her, og slik ser det ut her vi bor.
For eierne av Hurtigruten må filmen være gudesendt.
Som et eksempel på hva nordmenn liker å se på tv, er filmen både problematisk og interessant. Det ligger en lengsel og lurer ikke langt under overflaten. Det er et snev av nostalgi her. Landet fremstår atter en gang som en enhet, det bor folk i alle avkroker og vi er alle glade og stolte av landet vårt. Man mistenker nesten at regjeringen har en finger med i spillet. Det er kanskje Hurtigruten vi skal leve av når oljen tar slutt.
Det er ingen tvil om at NRK vet hva de driver med. Dette er dristig tv, men samtidig ikke så dristig at det nærmer seg et problem. Det er dristig på en slags helsprø kristenruss-måte, dessuten er det billig.
Sannheten om Norge har blitt ufrivillig problematisert. Vi fremstår som et vakkert idyll hvor folk ikke har noe bedre å bruke nettene på enn å tenne bål og vinke til en båt de har sett tusenvis av ganger før.
Nå som turen er til endes, fins andre viktige, lange oppgaver å gi seg i kast med. Livet på Plata, minutt for minutt, kan gå i månedsvis, og vil antakelig avføde konkrete endringer, men kanskje noen færre turister.
Den lange virkelighetsgenren åpner for helt nye muligheter.
Erlend Loe
Foto: NRK
